«Mamma, jeg er sulten!» Utropet kom fra en fly forbanna 7-åring. Jeg hadde blitt fersket i å kjøpe godteri for pengene som jeg skulle ha spart til påskeferien, og som straff ble jeg nektet kveldsmat. Livet var såååå urettferdig som det kunne få blitt, og jeg kjente sulten gnage i innvollene…..Nå er det sikkert mange som tenker at de færreste av den yngre generasjon vet hva det virkelig vil si å være skikkelig sulten. Og de har helt rett!
I disse dager er vi midt inne i fastetiden. En fastetid som er annerledes enn hva vi er vant til. Først hadde vi to år med pandemi og restriksjoner. Og da året bikket 2022 trodde vi at «nå kan det bare gå bedre!» Men det var før 24.februar traff oss i all sin gru. Før bomber og granater vekket oss med så høye drønn at vi merker sjokkbølgene helt opp til Vesterålen. Før Putin invaderte Ukraina og drev millioner av kvinner og barn på flukt, skilte familier og ruinerte landet…. Før krigen kom inn i våre stuer hver kveld gjennom TV-en, for «det skjer jo i vår bakgård». Og krigshandlingene destabiliserer vår hverdag tankemessig og økonomisk, og de truer vår og våre nabolands trygghet. Plutselig var det Europa som sto i brann, og krigen kom litt for nært til at det kjentes greit.
Hva har krigen i Ukraina med faste å gjøre, annet enn at den startet ved inngangen til fastetiden? Ganske mye, vil jeg påstå. Faste handler ikke så mye om å nekte seg selv mat og drikke, som om hvordan vi møter hverandre som mennesker. At vi vender blikket ut fra oss selv, og over på våre medmennesker og deres behov.
Bibelsk faste handler om gjenopprettelse, frihet, solidaritet og nestekjærlighet. Det handler om å se hva andre mennesker trenger, og å gjøre noe aktivt for å imøtekomme det behovet (Jesaja 58,6-8). Når vi stopper opp og hjelper flyktninger, når vi deler vårt brød og våre penger med dem som sulter, da begynner vi å nærme oss det egentlige innholdet i fasten. Hvis vi i tillegg gjør dette i det stille, så er det i tråd med de bibelske prinsippene for rett faste.
Faste….. Spørsmålet som utfordrer oss i disse dager er: «hvordan kan vi hjelpe dem som lider?»
Fasten peker frem mot påsken, mot en Gud som elsket oss mennesker så høyt, at ikke noe offer var for stort. En Gud som kom til vår verden for å vise oss kjærlighet i praksis. Og som konstant utfordrer oss mennesker til å følge ham i våre liv, også om det skulle koste oss noe.
Monica Østeig